Ditt eventyr

Det var engang en mann og en kone; de hadde en sønn og en datter som var tvillinger; og de var så like at de kunne ikke skilles fra hverandre ved annet enn klærne. Gutten kalte de Peik. Han var lite til nytte mens foreldrene levde; for han hadde ikke hug til annet enn å gjøre narr av folk, og han var så full av spikk og skøyerstreker at ingen kunne være i fred for ham. Men da de var døde, ble det verre enda; han ville ikke ta seg noen ting til; han gjorde bare ende på det som var igjen etter dem, og la seg ut med alle folk. Søsteren strevde og karet alt det hun orket, men det ville ikke monne, og så sa hun til ham hvor galt dette var, at han ikke ville gjøre noe gagn, og spurte:

Utpå natten satte prinsen en ring på fingeren til Åse, og den var så trang at hun ikke kunne få den av seg igjen; for prinsen kunne nok skjønne at det ikke gikk riktig til, og så ville han ha et merke han kunne kjenne igjen den på som var den rette. Da prinsen hadde sovnet, kom prinsessen og jaget Åse ned i gåsestien igjen, og la seg selv i rommet hennes.

Således ble Matthias ved å fortelle fort vekk om puslinger, huldrer og nisser, til vi kom ut på Kolsrudåsen, hvor en ser ut over Øvre-Romerikes store flate, som nu lå foran oss i det klare måneskinnet. Mot nord løftet Mistberget seg blånende, med enkelte sneflekker; like ned for meg hadde jeg Heni og Gjerdrums kirker; efter dem kunne jeg bestemme min kos, og da jeg dessuten var vel kjent her oppe fra tidligere jakter, sa jeg farvel til min veiviser, og var heldig nok til å nå frem uten å bli ertet av nisse eller fristet av huldren.